Skje-teorien

(Forfatter ukjent)

Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp.

Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?».

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født.
Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.
Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon - nyt og vær glad for hver eneste èn :)

Ukjent forfatter.

Drittlei....

Er så lei....
Drittlei smerter....
Drittlei av folk som tror du faker alt som ikke er synlig....
Drittlei medisiner av alle slag.... og farger....
Drittlei kroppen min...
Drittlei av å være meg...
Skulle ønske jeg var deg.
Du som er i full jobb
Du som trener flere ganger i uka
Du som er våken og opplagt
Du som har sosialt overskudd
Du som ser så glad ut
For du har vel ingen skjulte sykdommer vel?
Skulle ønske jeg var deg.....

PÅRØRENDE

Vi har alle opplevd å være pårørende i en eller annen situasjon som er vanskelig.

Det kan være seg pårørende for en kreftsyk, for et barn med spesielle behov, for foreldre med demens, for personer med kroniske sykdommer og mye mye mer.

Men sjelden hører vi om når de pårørende blir ivaretatt. All vår fokus går til den syke.

Sjelden husker vi å spørre hvordan den pårørende har det i denne situasjonen.

Men hva skulle vi syke gjort uten de pårørende ved vår side?

De er våre venner, våre partnere, vår familie, vår trygge støtte i gode og onde dager.

Idag handler ikke mitt blogginnlegg om meg, men ett brev fra min kjære.

Det er personlig. Det er vondt og godt på samme tid, og jeg er så utrolig takknemlig for å ha ham ved min side.

Det handler også om alle andre som er pårørende i en vanskelig situasjon, og jeg vil på vegne av oss syke takke dere alle for at dere stiller opp og er tilstede. Dere er gull verdt!! 

BREV:

Jeg er pårørende til ei med kroniske plager.

Det er utrolig få som snakker  og tenker på  oss som må leve med en partner som har kroniske smerter. 

Hvor ingen dager er like. Eller det er vel kanskje å ta litt hardt i. 

Det jeg mener er hvor få dager som er gode. Hvor vi kan gjøre felles ting uten at partner må fylle kroppen med smertestillende bare for å komme seg opp av senga.

Mitt forhold startet for ca 7 år siden. Hun var ei aktiv jente i full jobb, alene mor og trente regelmessig. Jeg er en som tilbrakte meste parten av livet mitt i naturen, og hun delte mye av de samme interessene.  Hun er en perfekt dame tenkte jeg. Vi flyttet ganske kjapt sammen. Reiste på turer og utforsket livet. Alt var så rosenrødt. 

Men så begynte marerittet. Hun ble gradvis dårligere, sykmeldte seg fra jobb, slet med å komme seg opp av sengen. Og humøret ble etterhvert  uholdbart. Hver dag  ble en ny utfordring. Hvilket humør var hun i når jeg kom hjem fra arbeid? Hadde hun kommet seg opp av sengen ?   

Mitt liv besto nå av å arbeide fult. Komme hjem for å vaske, gjøre forefallende arbeid. Kun for at min kjære skulle slippe å få mer vondt i kroppen. 

Dette er en selvfølge for meg, og jeg klager ikke på at jeg gjorde dette. Er man glad i noen, så gjør man absolutt alt for at partneren skal få 5 min smertefri.  

Heldigvis snakket vi om alt. hun innså ganske så fort at hun var irritabel og tålte veldig lite bråk og besøk  og at dette gikk utover familien.

Etter utallige turer til lege, røntgen , utredninger osv osv så livet veldig mørkt ut. Hun ble mer og mer deppa. Ble liggende lengre og lengre i senga kun for å tygge store doser med smertestillende. En sjelden gang kom hun seg opp av sengen. Da ville hun igjen skulle gjøre ting for å glede meg. Kanskje gjøre husarbeid så jeg slapp dette når jeg kom hjem fra arbeid. Men som det alltid går når hun prøvde seg med slike vanlige sysler, ble hun liggende enda dårligere i senga...

  Etter noen år med disse utfordringene med å liste seg på tå, passe seg for hva en sa begynte hun heldigvis med LDN. Det gikk ikke mange dagene før hun spratt opp av senga uten å ta ei bøtte med smertestillende.  Hun er etter et års tid med LDN blitt mye bedre. Hun har selvfølgelig fortsatt noen dager som er ille, men ikke på samme måte som tidligere. 

Så vi nyter tiden vi har sammen nå, for sykdommen ligger i bakgrunnen og vil nok snike seg frem igjen en dag.

Min konklusjon er at det å være en pårørende til en kroniker er ikke en dans på roser. 

Vi har ikke de samme smertene, men vi føler vår smerte ved å se at den man er glad i har det så vondt. 

Det tærer på psyken å ikke vite hva som skjer. Slitsomt å ikke kunne planlegge aktiviteter for så ofte avlyses de på grunn av dårlige dager.  

Men jeg vet med meg selv, at jeg alltid vil stå ved min samboer sin side i tykt og tynt og føle hennes smerter på min måte.

Hilsen pårørende

Ny medisin

Oki, så var det over og ute med methotrexaten.
Ett nytt møte med revmatologen, som alltid er like skummelt hver gang.
Samarbeider hun med meg idag? Er hun i godt eller dårlig humør? Kommer hun til å være nedlatende, eller svarer hun informativt på mine spørsmål?
Ikke alle møter med revmatologen har vært like positive.
Vi startet med feil fot da hun tok over saken min fra en pensjonert revmatolog og ved første møte forkastet all utredning han hadde foretatt.
Og så satte hun seg ned og sa at alle mine smerter var muskuløse!!
Og den forklaringen holdt hun på i 1,5 år før hun etter skjelettcintografien min måtte innrømme at kroppen min var full av betennelser. Og hun ble nødt til å sette diagnose på meg.
Og denne gangen hadde hun hatt 2 sykehus til å sjekke røntgenbildene mine, så det var ingen tvil om diagnosen lenger.
For første gang i mitt liv ble jeg glad for å få ett papir på at jeg var syk.
Jeg var ikke lenger en hypokonder!

Vel, de siste gangene hadde jeg følge med min samboer til timene på revmapol. Det slet meg så hardt psykisk at jeg ikke klarte å gå alene. Desverre vet jeg at det er ganske mange som har det slik med revmatologene sine. Man føler man ikke blir trodd osv.
Denne gangen kunne ikke sambo være med meg, og jeg måtte gå alene.
Med hjertet i halsen og nervene på utsida tusla jeg inn på revmapol.
Men hun oppførte seg fint idag! Hun undersøkte meg skikkelig, og ikke med den likegyldigheten hun før hadde hatt.
Hun informerte meg grundig om blodprøver og medisiner osv, samt at hun stilte spørsmål både i forhold til erfaringen min med mtx, smertestillende og migrenen min.
Jeg fikk faktisk en følelse av at hun brydde seg!
Hun svarte også grundig på spørsmål og lurte på om det var noe mer jeg lurte på!
Positivt! Pluss i margen!
Hun skrøt også veldig av den jobben fysioterapeuten min gjør og ba meg fortsette der.

Det hele endte med at jeg nå har begynt med salazopyrin. Forhåpentligvis virker den bedre enn methotrexaten gjorde, og dersom jeg ikke får full virkning så får jeg prøve biologiske medisiner etterhvert!
Det kaller jeg fremgang på behandlingsfronten!!

Nå har jeg tatt salazopyrin (zalo-medisin som jeg kaller den, mye enklere å si) i 2 dager, jeg er kvalm,  svetter og fryser, føler meg influensasyk, men jeg vet det er en bivirkning. Idag har jeg også en bitteliten hodepine, men det er ingenting i forhold til hva mtx gjorde med hodet mitt.
Jeg satser på at bivirkningene er forbigående, og så gir jeg meg selv noen fridager til å la kroppen jobbe med dette nå.

Salozopyrin

Salazopyrin er et betennelsesdempende medikament. Det består av to hovedstoffer. Én såkalt sulfapyridin-del som virker bakteriehemmende og betennelseshemmende samt immundempende. Særlig virker dette ved leddgikttilstander. Den andre delen, aminosalisylsyren, virker antagelig mest mot betennelse i tarmslimhinnen.


Salazopyrin brukes ved kronisk betennelse i tarm, ledd- og bindevev. Det vil si for pasienter med Ulcerøs colitt, Crohns sykdom, leddgikt, Bekhterev og andre revmatiske betennelsestilstander.



Virkninger/egenskaper
Salazopyrin virker ved å hemme noen av byggesteinene som er viktige i dannelsen av visse immun- og betennelsesceller. Dermed dempes aktiviteten i den revmatiske sykdommen, slik at sykdommen blir fredeligere og mange vil føle seg mindre utmattet/trette, senkningen reduseres. Leddplager blir etter hvert mindre merkbare, og leddødeleggelse kan bremses.


-Det tar tid før effekt kan forventes: fra 1-2 måneder, og med ytterligere effekt i løpet av noen måneder. Ved manglende effekt etter 5-6 måneder, er det aktuelt å revurdere behandlingen.


-Det kan være aktuelt å kombinere Salazopyrin med andre legemidler for revmatisk sykdom.




Uønskede virkninger som eventuelt kan oppstå:
- Magesmerter, uvelhet/kvalme samt smaksforstyrrelser og nedsatt matlyst kan forekomme. Hodepine, svimmelhet samt lett feber, hoste og øresus er sett. Ta dette opp med legen, dersom det blir plagsomt.
- Urinen kan bli mørkere gul/oransje. Dette er ufarlig. Myke kontaktlinser kan misfarges (blir gule). Dette skyldes fargestoffet i tablettene.
- Allergiske reaksjoner som kløe/utslett er sett. Behandlingen må da stoppes.
- Nyrene kan påvirkes, og noe sjeldnere kan leveren påvirkes. Både nyrefunksjonen og leverfunksjonen kontrolleres ved jevnlige blodprøver.
- Salazopyrin kan medføre redusert opptak av folsyre (f.eks fra kosthold). Spesielt kvinner som planlegger graviditet samt gravide kan derfor trenge ekstra tilskudd av folsyre (doser på 1 mg pr dag evt høyere kan være aktuelt, dvs høyere enn 0.4 mg daglig som generelt anbefales for vordende gravide). Snakk med legen din om dette.
- Dersom den dempende effekten på immunsystemet blir for stor, kan produksjonen av bl.a. hvite blodlegemer og andre celler fra benmargen bli lavere. Det kan medføre sår i munnen, og en økt risiko for infeksjoner. Dette er imidlertid meget sjeldent ved de doser som vanligvis brukes. Blodprøvekontroller vil påvise om celledempende effekt er for stor.


Forsiktighetsregler
Unngå Salazopyrin dersom: - Du er allergisk overfor acetylsalisylsyre (for eksempel Albyl-E) og sulfa , samt dersom du har porfyri (en sjelden stoffskiftesykdom)
Samtidig bruk av andre legemidler: Snakk med lege eller farmasøyt om alle dine legemidler passer sammen.
Vaksiner: Snakk med legen din. Det anbefales at man unngår levende-baserte vaksiner. Influensavaksine og pneumokokkvaksine er ikke-levende basert og kan brukes.
Graviditet/amming: Salazopyrin kan brukes gjennom hele svangerskapet ved medisinsk indikasjon i dose inntil 2 gram daglig sammen med folsyretilskudd. Medikamentet går over i morsmelk, men kan brukes ved amming hos friske, fullbårne nyfødte. Om barnet er for tidlig født, må spørsmålet om amming diskuteres med din lege.
Salazopyrin kan forandre sædcelleproduksjonen hos menn i form av redusert antall og endrete egenskaper ved sædcellene. Sædcellene normaliseres innen 3 måneder etter at man stopper å bruke medikamentet. Fosterskade er ikke påvist.


felleskatalogen-Salazopyrin

Methotrexate

Metotreksate er en mild form for cellegift, og injeksjonsvæsken brukes ved behandling av ulike kreftsykdommer.
Methotrexate (metotreksat) er også et antirevmatisk legemiddel som brukes ved revmatiske sykdommer.

Methotrexate tabletter brukes ved behandling av aktiv reumatoid artritt hos voksne eller ved utbredt kronisk psoriasis der annen behandling ikke har ført frem. Methotrexate tabletter kan også brukes ved behandling av ulike kreftsykdommer.

Virkninger/egenskaper

Methotrexate virker ved å hemme noen av byggesteinene som er viktige i dannelsen av visse immun- og betennelsesceller. Dermed dempes aktiviteten i den revmatiske sykdommen, slik at sykdommen blir fredeligere og mange vil føle seg mindre utmattet/trette, senkningen reduseres. Leddplager blir etter hvert mindre merkbare, og leddødeleggelse kan bremses.
Ved psoriasisartritt vil hudutslettene også reduseres.

Det tar tid før effekt kan forventes: fra 6-8 uker og opptil noen måneder. Ved manglende effekt etter 3-6 måneder, er det aktuelt å revurdere behandlingen.
Det kan være aktuelt å kombinere Methotrexate med andre legemidler for revmatisk sykdom.

Methotrexate er en cellegift og brukes i store doser ved visse kreftformer. Men ved revmatiske sykdommer brukes Methotrexate i svært lave doser, slik at det her heller er snakk om en dempende effekt på aktiviteten i immunsystemet.

Dosering
Methotrexate doseres kun en dag per uke, og vanlig dose er 3-8 tabletter a 2.5 mg (dvs. 7.5-20 mg) tatt samtidig på denne ene ukedagen. Eventuelt kan dosen fordeles på to-tre doser i løpet av ett døgn. Tablettene tas med eller uten mat, med ½ glass vann.
Lege avgjør i samråd med deg hvilken eksakt dosering du skal ha. Ikke endre dosen uten etter samråd med lege.

Uønskede virkninger som eventuelt kan oppstå
- Uvelhet, kvalme og nedsatt matlyst kan forekomme. Ta dette opp med legen, dersom det blir plagsomt. Noe sjeldnere ses hodepine og svimmelhet. Håravfall er svært sjeldent.
- Leveren kan påvirkes, det anbefales derfor å være forsiktig med samtidig bruk av andre stoffer som kan påvirke leveren, f. eks alkohol og store doser paracetamol-holdige smertestillende legemidler (Paracet, Pinex, Paralgin forte, Pinex forte, m.fl.). Nyrene kan også påvirkes. Både leverfunksjonen og nyrefunksjonen kontrolleres ved jevnlige blodprøver.
- Lungepåvirkning er sjelden, men dersom du får tørrhoste og tungpust som ikke skyldes infeksjon, må du kontakte lege så snart som mulig.
- Dersom den celledempende effekten blir for stor, kan produksjonen av bl.a. hvite blodlegemer og andre celler fra benmargen bli lavere. Det kan medføre sår i munnen, og en økt risiko for infeksjoner. Dette er imidlertid meget sjeldent ved de doser som vanligvis brukes. Blodprøvekontroller vil påvise om celledempende effekt er for stor.

Enkelte av bivirkningene av Methotrexate kan motvirkes noe av folsyre. De fleste pasienter anbefales folsyre gitt i tillegg til Methotrexate. Folsyre skal ikke tas den dagen man tar Methotrexate og eventuelt heller ikke påfølgende dag, fordi effekten av Methotrexate da kan bli redusert.
Kontakt lege dersom du merker uønskede eller for deg uvanlige reaksjoner.

Det er svært viktig at den som tar methotrexate følger opp og tar alle blodprøvene som skal takes.
Her stikker man vanligvis bare innom fastlegekontoret og får det gjort der. Man trenger ikke legetime for disse kontrollene. I begynnelsen tar man vanligvis blodprøver hver 14. dag, så 1 gang i måneden og etterhvert så tar man nye prøver hver 3. måned.

Personlig kan jeg anbefale å drikke masse vann dagen før og samme dag som man tar methotrexate da dette kan hjelpe endel på kvalmen dersom man sliter med det.

felleskatalogen Methotrexate

Fysio og trening

Denne uka har jeg trent med vektapparatene på fysioteapisenteret og har fått laserbehandling på nakken min.
Nå etter 6 laserbehandlinger merker jeg at det faktisk virker.
Jeg har våknet med hodepine hver dag nesten så lenge jeg kan huske. Nakken min er betent på 4. året, og det sitter i både nakkevirvler, muskler og sener.
Alt er så anspent i nakke og skuldre, at det klemmer på nerver og hindrer væsker å gå frem og tilbake som normalt, og dette medfører selvfølgelig hodepine.
De første dagene hadde jeg sterkere hodepine. Men jeg var forberedt på at jeg kunne bli værre, så jeg økte bare dosen med smertestillende og bet tenna sammen.
Dosen er høy nok fra før, men nå har jeg utsikter til bedring så da får det bare gå.
Og jaggu, denne uka har jeg nå våknet 3 dager uten hodepine!!!
Å du herlige lykke, du fantastiske verden hvor deilig det er!!
Man får en helt annen start på dagen!

Jeg har også oppdaget at jeg lett kan trene bort smertene. Men det er jo bare midlertidig da. Noen timer etter treningen dukker smertene opp igjen. Men så deilig det er å få noen timers pause fra alle vondtene!!!
 Treningen jeg har hos fysioterapeuten er veldig lett, man bygger ikke muskler på noen måte, men man trener for å øke sirkulasjonen. Og selv om det er vondt å begynne så tar det ikke mer enn 15-20 minutter før smertene begynner å slippe taket. Hvorfor har jeg ikke visst dette før???
Fastlegen min ba meg slutte å trene for 3 år siden da alle senebetennelsene begynte å komme og ikke ville gi slipp. Han var sikkert redd for feil trening da. Men da kunne han jo sagt at jeg måtte få en fysioterapeut til å sette opp ett treningsrprogram. Værre enn det er det jo ikke. Kanskje jeg kunne forebygget mange av de vondtene jeg sliter med nå, og ikke minst, kanskje jeg kunne sluppet unna noen av kiloene!

Jeg trener med senebetennelser nå også. Senebetennelsene inne i skuldrene er jo så alvorlige at de vurderer å operere dem. Men jeg nekter å la de kutte i meg flere ganger før alt annet er prøvd. Går det ikke, så er det ok, da kan de få ta frem kniven, men ikke før!

Jeg snakket litt med fysioterapeuten min om forbrenning og vekt for oss som sliter med psoriasis artritt. For det er jo ett velkjent fenomen at veldig mange av oss sliter med overvekt og at de fleste kiloene kommer de tre første årene. Fysioterapeuten mener at problemet vårt er hovedsaklig smertene.
Vi kan trene, men smertene stanser oss fra å komme til den fasen hvor forbrenningen i musklene virkelig starter. Så det gjør det ekstra vanskelig for oss å gå ned i vekt igjen.
Nå vet jeg at de driver å forsker på dette med psoriasis og overvekt, så jeg er spent på om de finner ett svar på denne gåten til slutt.

Behandling

Fysioterapi er det som står på tapeten nå.
Tidligere har jeg forsøkt massasje og ultralyd, men det ble jeg så dårlig av. Jeg fikk hodepine, ble kvalm og svimmel og måtte bare legge meg.
Sånn var det behandling etter behandling, og jeg tenkte at nå måtte det vel gi seg snart, men neida...
Da jeg fortalte fysioterapeuten hvordan jeg hadde det, så sa han: "vondt skal vondt fordrive!" og så ga han meg enda hardere behandling. Den gangen ble jeg liggende i senga i 3 dager før jeg kom meg opp på bena igjen. Da ringte jeg tilbake til fysioterapeuten og gav beskjed om at jeg ikke kom tilbake mer.
Legen min anbefalte meg å prøve en annen, men jeg var redd, så det tok ett år før jeg fikk motet meg opp og begynt å lete etter ny fysioterapeut.

Når jeg nå skulle finne ny fysioterapeut snakket jeg mye med mine medsøstre på psoriasis-forumet, for å høre deres erfaringer og anbefalinger.
Så begynte jeg å ringe rundt til fysioterapeutene her i distriktet.
Det var ikke særlig gøy. Da de hørte hvilken diagnose jeg hadde sa den ene etter den andre at han ikke kunne hjelpe meg. Ganske fortvilet begynte jeg å nærme meg slutten på lista da jeg endelig fikk napp!
Mannen som sa ja til å prøve å hjelpe meg sa klart ifra at han ikke kunne garantere at jeg ble bedre siden jeg har den diagnosen. Jeg kunne også risikere å bli værre og dårlig, og siden jeg hadde opplevd det før var sjansene store. Men om jeg likevel ville prøve, så kunne jeg få komme til han.
Sjeleglad takket jeg ja!

Da jeg kom frem har de sitt eget treningsstudio på fysioterapisenteret. Så kjekt, tenkte jeg, kanskje jeg kan få trent litt også? Det var jo noe jeg ikke har vært istand til på veldig lenge.
Og joda! Fysioterapeuten satte opp ett treningsprogram til meg, hvor det er tatt spesielt hensyn til senebetennelser og trange ledd, samt store problemer med rygg og nakke.
Jeg må få større sirkulasjon, spesielt i skuldrene, hvis ikke står jeg overfor en ny operasjon for å blokke dem ut ganske snart. Opererte begge håndledda for canalis carpi for ett par år siden, og har samme problem med skuldrene. Men kanskje fysioterapeuten min kan hjelpe meg?

Nå har jeg hatt 3 behandlinger med laser, 1 med varme og mild massasje, samt 3 treningsøkter og jeg er fremdeles ikke blitt dårlig!!! *bank i bordet*
Jeg får litt hodepine etter behandlingen, men det får bare tåles. Man kan ikke vente at alt skal gå knirkefritt heller. Og dersom jeg har vondt når jeg begynner å trene, så trener jeg ofte bort både smerter og hodepine, og det er jo en kjempefordel for å slippe å knaske så mye smertestillende.

Så nå ser jeg fremover med fornyet motivasjon! Endelig har jeg funnet en som lytter til meg og hjelper meg videre, samt gir meg masse råd. Endelig kan jeg ta opp kampen for å få tilbake livet mitt!
Tidligere har jeg slåss mot sykdommen min, og har måttet gi tapt.
Denne gangen skal jeg slåss MED sykdommen min. Jeg vet den er kommet for å bli, men jeg nekter å la den styre hele livet mitt, og nå har den tatt fra meg nok! ! !
2011 skal bli et positivt og fremgangsrikt år!