Det kan være seg pårørende for en kreftsyk, for et barn med spesielle behov, for foreldre med demens, for personer med kroniske sykdommer og mye mye mer.
Men sjelden hører vi om når de pårørende blir ivaretatt. All vår fokus går til den syke.
Sjelden husker vi å spørre hvordan den pårørende har det i denne situasjonen.
Men hva skulle vi syke gjort uten de pårørende ved vår side?
De er våre venner, våre partnere, vår familie, vår trygge støtte i gode og onde dager.
Idag handler ikke mitt blogginnlegg om meg, men ett brev fra min kjære.
Det er personlig. Det er vondt og godt på samme tid, og jeg er så utrolig takknemlig for å ha ham ved min side.
Det handler også om alle andre som er pårørende i en vanskelig situasjon, og jeg vil på vegne av oss syke takke dere alle for at dere stiller opp og er tilstede. Dere er gull verdt!!
BREV:
Jeg er pårørende til ei med kroniske plager.
Det er utrolig få som snakker og tenker på
oss som må leve med en partner som har kroniske smerter.
Hvor ingen
dager er like. Eller det er vel kanskje å ta litt hardt i.
Det jeg mener er hvor få dager som er gode. Hvor vi kan
gjøre felles ting uten at partner må fylle kroppen med smertestillende bare for
å komme seg opp av senga.
Mitt forhold startet for ca 7 år siden. Hun var ei aktiv
jente i full jobb, alene mor og trente regelmessig. Jeg er en som tilbrakte
meste parten av livet mitt i naturen, og hun delte mye av de samme interessene. Hun er en perfekt dame tenkte jeg. Vi flyttet
ganske kjapt sammen. Reiste på turer og utforsket livet. Alt var så
rosenrødt.
Men så begynte marerittet. Hun ble gradvis dårligere,
sykmeldte seg fra jobb, slet med å komme seg opp av sengen. Og humøret ble
etterhvert uholdbart. Hver dag ble en ny utfordring. Hvilket humør var hun i
når jeg kom hjem fra arbeid? Hadde hun kommet seg opp av sengen ?
Mitt liv besto nå av å arbeide fult. Komme
hjem for å vaske, gjøre forefallende arbeid. Kun for at min kjære skulle
slippe å få mer vondt i kroppen.
Dette er en selvfølge for meg, og jeg klager
ikke på at jeg gjorde dette. Er man glad i noen, så gjør man absolutt alt for
at partneren skal få 5 min smertefri.
Heldigvis snakket vi om alt. hun innså ganske så fort at hun var
irritabel og tålte veldig lite bråk og besøk
og at dette gikk utover familien.
Etter utallige turer til lege, røntgen , utredninger osv osv
så livet veldig mørkt ut. Hun ble mer og mer deppa. Ble liggende lengre og
lengre i senga kun for å tygge store doser med smertestillende. En sjelden gang
kom hun seg opp av sengen. Da ville hun igjen skulle gjøre ting for å glede
meg. Kanskje gjøre husarbeid så jeg slapp dette når jeg kom hjem fra arbeid.
Men som det alltid går når hun prøvde seg med slike vanlige sysler, ble hun
liggende enda dårligere i senga...
Etter noen år med
disse utfordringene med å liste seg på tå, passe seg for hva en sa begynte hun
heldigvis med LDN. Det gikk ikke mange dagene før hun spratt opp av senga uten å ta ei bøtte med smertestillende. Hun
er etter et års tid med LDN blitt mye bedre. Hun har selvfølgelig fortsatt noen
dager som er ille, men ikke på samme måte som tidligere.
Så vi nyter tiden vi
har sammen nå, for sykdommen ligger i bakgrunnen og vil nok snike seg frem
igjen en dag.
Min konklusjon er at det å være en pårørende til en kroniker er
ikke en dans på roser.
Vi har ikke de samme smertene, men vi føler vår smerte
ved å se at den man er glad i har det så vondt.
Det tærer på psyken å ikke vite
hva som skjer. Slitsomt å ikke kunne planlegge aktiviteter for så ofte avlyses
de på grunn av dårlige dager.
Men jeg
vet med meg selv, at jeg alltid vil stå ved min samboer sin side i tykt og tynt
og føle hennes smerter på min måte.
Hilsen pårørende
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar