En psoriatikers sorg

Når jeg sier at jeg lever i en sorg, så vil de fleste lure på hvem jeg har mistet nå? Hvem har dødd?
Nei, ingen har dødd.
Jeg har mistet meg selv, jeg tapte kampen.  Vel, dvs jeg tapte første runde iallefall. Og kanskje runde to også. Men nå er jeg rustet for en ny runde, og denne gangen skal jeg ikke tape!

Men nå skal jeg forklare hva jeg mener med den store sorgen.
Det å få en livslang sykdom, som tar fra en så mange verdier fører ofte til en stor sorg.
Jeg så det ikke på denne måten før, men så hørte jeg noen nevne det på ett foredrag jeg var på, og siden har jeg forstått mer og mer av mine egne reaksjoner.

Sorg er en følelsesmessig tilstand som blir utløst av sterke emosjonelle nerveimpulser.


Sorg er en tapsreaksjon, slik som for eksempel bortgang av en nær slektning, plutselig eller progressivt forløp av en sykdom eller gjennom psykisk sykdom osv.

Så hva mistet jeg da? Jeg lever jo og jeg er jo "frisk" selv om jeg er syk på en måte.
Vel, jeg mistet veldig mye av livskvaliteten min.
Jeg mistet jobben min.
Jeg mistet store deler av mitt sosiale nettverk.
Jeg mistet evnen til å delta på alle de sosiale tilstelningene jeg alltid var med på før.
Jeg mistet evnen til å trene på samme måte som før. Jeg har mistet energien min.
Jeg mistet søvnen min.
Jeg mistet den gode helsa mi.

Vel, kan jeg ikke drive med dette lenger da??
Jo jeg har begynt å trene igjen, lettvekter denne gangen. Og det er så fantastisk deilig.
Jobben min, som jeg elsket og stortrivdes med, kan jeg ikke få tilbake. Vi forsøkte så godt vi kunne, men for hver gang jeg var tilbake etter sykemelding blusset betennelsene opp igjen som nyutsprungne roser. Jeg hadde masse tilrettelegging, faktisk mer enn jeg hadde forventet av arbeidsgiveren min, men likevel hjalp det ikke. Jeg kjempet meg tilbake gang på gang etter lange sykeperioder, men til slutt måtte jeg innse det at denne jobben kunne jeg ikke lenger utføre.
Men det betyr ikke at jeg har gitt opp arbeidslivet!
Mitt største mål er å få riktig medisinsk behandling, riktig hjelp av fysio, så skal jeg etterhvert komme meg så bra at jeg iallefall kan få en deltidsjobb et annet sted.

De siste årene har vært en lang sorgprosess. Jeg sørger over tapet av livet mitt. Tapet av alle verdiene jeg hadde i livet mitt. Jeg savner alt det som gjorde livet mitt verdifullt.
Jeg hadde det bra, så kom psoriasisen på besøk som en ubuden gjest. En gjest som nekter å gå.
Jeg kan velge å slåss imot ham eller å godta at han er der å gjøre han til en livspartner.
Jeg har forsøkt å slåss. Den kampen har jeg tapt.
Nå har jeg begynt kampen med å gjøre ham til min partner. Vi må lære å samarbeide.
Gi og ta.
Og jeg skal ha tilbake livet mitt! For det er mitt liv og jeg har så mye å leve for!
Jeg har ikke tid til å sitte hjemme å se dagene gå forbi. Jeg må fylle dem med noe betydningsfullt!