Er så lei....
Drittlei smerter....
Drittlei av folk som tror du faker alt som ikke er synlig....
Drittlei medisiner av alle slag.... og farger....
Drittlei kroppen min...
Drittlei av å være meg...
Skulle ønske jeg var deg.
Du som er i full jobb
Du som trener flere ganger i uka
Du som er våken og opplagt
Du som har sosialt overskudd
Du som ser så glad ut
For du har vel ingen skjulte sykdommer vel?
Skulle ønske jeg var deg.....
Som jeg skulle skrevet det selv.
SvarSlettAkkurat slik har jeg det nå. Har selv psoriasisartritt og prøver å leve som normalt - slik jeg levde før jeg fikk konstatert sykdommen for noen år siden.
Men det sliter hardt! Jeg er i full jobb. Faktisk ny jobb så og ingen vet hva jeg sliter med. Jeg trosser smertene, energiløsheten og alt slitet.
Akkurat nå er sykdomsaktiviteten stor. Denne gangen er det føtter og knær som er rammet. Men hele kroppen bærer preg av en betennelsestilstand. Føler meg så svak og tappet for energi.
Jeg forsøker også å trene. Som før. Tok fatt på en løpetur i ettermiddag, men smertene i foten var så uutholdelige at jeg måtte stoppe etter 500 meter. Ventet 1 time og forsøkte på nytt. Smertene svinger jo hele tiden. Vil så gjerne holde meg i form. Greide å løpe et par kilometer på ren viljestyrke. Men det gikk sakte, og merket at kondisen er på bånn. Ble nesten kvalm.
Gledet meg til fredagskveld, men allerede klokken 19 tok søvnen overhånd og tvang meg ned i liggende stilling på sofaen. Sluknet raskt og fikk ødelagt nok en kveld.
Vet ikke hvor lenge jeg greier å leve et "normalt" liv med heltidsstilling og mange krav. Jeg savner så mye tiden før sykdommen inntraff.
Da jeg hadde overskudd. Da kroppen føltes lett og fin. Ingen smerter. Kunne trene hardt og tøyle grenser, med enda bedre form som resultat.
Nå er det bare begrensinger og mange hensyn å ta. Mye å tenke på. Alt fra medisiner til hva jeg spiser. Alt som må planlegges. Bekymringer for fremtiden. Og alt som må droppes av det sosiale livet, fordi kroppen trenger masse tid og hvile.
Og folk flest vil aldri forstå.