Morgenstund har gull i munn?

Vel ikke akkurat.... ikke for meg iallefall.
Jeg er alltid så stiv om morgenen og har vondt her og der.
Nå er betennelsene i ryggrad, nakke og skuldre blusset opp igjen, samt at jeg har en vond finger.
En neve smertestillende er inntatt og jeg sitter her og nipper til en kopp kaffe mens jeg venter på virkningen.
Stivheten vil vare en time eller to lengre, men det takler jeg.
Akkurat det er egentlig litt opp til meg og hvor mye energi jeg har. Når smertene avtar blir det lettere å bevege seg og bevegelse hjelper stivheten å løsne.
Så jeg kan velge å lese alle dagens aviser, tusle inn på fjesboka og gjøre masse unødvendig tull der, eller jeg kan reise meg og gjøre noe fornuftig som kroppen min blir glad for.

Og idag blir det nok det siste. Jeg har masse klær å vaske, i morgen reiser jeg til Bergen noen dager og guttene må jo ha rene klær mens jeg er borte.
Min sønn har ADHD og er i tillegg mild autistisk så forandringer og stress i hans hverdag er alltid uheldig.
Så jeg vil sørge for at de kan konsentrere seg om hverandre, lekser og skole fremfor å måtte gjøre masse husarbeid mens jeg er borte.
I går fikk vi støvsuget, vasket og tørket støv her. Ja der er det gubben som gjør det meste av jobben. Jeg tørker støv. Bekkenet og ryggen tåler ikke bevegelsene med vaskemoppen.
Jeg får så vondt og sliter med å gå etterpå, så gubben har bestemt at den jobben får jeg ikke lov å ta.

Men Bergen ja! Jeg gleder meg! Jeg skal få treffe svigerinnene mine igjen og sitte å timesvis med jenteprat og løse alle verdensproblemene! Så herlig det skal bli!
Jeg skal også være en natt på Haukeland sykehus til søvnregistrering.
Jeg slutter i perioder å puste om natta. Noen netter er det ille, andre netter sover jeg som ett barn.
Så når jeg kommer til Haukeland er jeg redd for at jeg kommer til å sove som ett barn, så de finner nok ikke ut noe. Bedre å være forberedt på det værste og heller bli positivt overrasket om de finner ut av det.
Men det spiller ingen rolle, for jeg får tre gode dager sammen med svigerinnene mine og det gleder jeg meg veldig til. Selv om jeg kommer til å savne guttene mine her hjemme og kommer helt sikkert til å bekymre meg masse og ringe hjem ofte.