Gratulerer, du trakk vinnerloddet!

Gratulerer, du trakk vinnerloddet

Velkommen til verden som kronisk syk. 
Pust med magen, len deg bakover og gled deg.

De neste årene vil du oppleve å miste jobben din, din tilknytning til det produktive samfunn. Du blir en byrde, en snylter, NAVER 

Du vil erfare en sorg. Sorg over tapet av livet, slik du kjenner det. Men pust med magen, omverdnen ser deg helst som deprimert! Giddalaus, endret og tidvis sur. Så,  du kan jo bare ta ta deg sammen, skjerpe deg litt, ta en langweekend så er du på topp igjen. 

Om noen spør, så svar det går fint, og smil bredt.  Ingen vil lytte til dine ord om en hverdag uten innhold. Om sykdom, smerter, medisiner  og behandlinger.  Det er ukomfortabelt, passer ikke i deres tidsskjema.  

Dessuten blir du nok frisk om du vil. For tanta til broren, til fettern, til Gundersen på hjørnet, bak Jensen der Abrahamsen bor, han ble jo frisk av vitaminer fra helsekosten. Måtte bare trene litt. 

Naboen så jo forresten at du gikk tur her om dagen, og du var ute med ungene dine. Handla mat gjorde du og. Så bare ta deg sammen du., slutt å vær negativ, så er du snart tilbake på topp. 

Venner er der til å begynne med. Kommer innom, sender en melding,  inviterer til tur, fest, lag osv... 
men tiden går, etterhvert som du sier NEI, kan ikke, orker ikke, eller avlyser i siste sekund. Ikke fordi du ikke vil, men fordi bena ikke bærer deg, pulsen skyter i været, kroppen skjelver og synet blir tåkete, blir det også stille. 

De gir opp, de glemmer deg, du har endret deg, og er ikke lengre den samme. Eller er du det ? Personligheten din ble vel ikke borte? 
Du finnes vel fortsatt inni der? 
Bak smerten, bak sorgen, bak den tapte hverdagen? Smilet ditt, livsgnisten er der, men du glemmer den, de glemmer den. 

Sakte men sikkert forsvinner en inn i ensomheten. Du ignorerer ingen, men  du må samle krefter, i timer, dager,  ja av og til i uker for å makte "livet". For å møte verden, fresh med ett smil om munnen . Men du blir fort sliten. 
Alle ansiktene flyter sammen de mange samtalene blir en summende grøt. Du henger ikke med, kan ikke svare, har ikke noe å snakke om, finner ikke ordene. 

Du fomler, må komme deg hjem, må hvile, stenge verden ute. 

Tilbake står verden slik du engang kjente den. Den stirrer på deg, ser forundret ut og forstår ikke. Du ser  ikke syk ut. Kan du ikke bare skjerpe deg ? Ta deg sammen ? Bli den du var før ?

Tenk om det hadde vært så enkelt, da hadde nok ingen kroniker vært syk. 🥺🙄

-Forfatter: Ukjent-