Etter to beintøffe år hvor vi slåss mot kreften er jeg nå blitt alene. Min elskede mann slåss som en helt, men forsvant mer og mer foran øynene mine. Å se sin elskede pines på denne måten er grusomt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fortsette å leve uten ham. Det føles som at jeg har mistet alt.
Ingenting betyr noe lenger. Jeg vet ikke engang hvem jeg er lenger.
Tankene mine tusler stadig tilbake til en eller annen episode fra de siste to årene. Den dagen vi fikk beskjed om kreften, på min manns bursdag av alle ting. Dagen etter hadde vi fortsatt håp, håp om at de kunne operere, fjerne faenskapen, kjøre kur, bli frisk. Noen uker senere kom vi inn på sykehuset og alt håp ble tatt fra oss. Det var ingenting de kunne gjøre, annet enn å gi livsforlengende medisiner og smertelindring.
De neste 18 mnd slåss vi med nebb og klør for hver eneste dag sammen. Vi reiser på turer, fisketurer, messer, besøker familie, leker med barnebarn, tilbringer tid med foreldre. Alle dagene er så uendelig verdifulle og samtidig så vonde.
Det ene slaget avløser det andre, han er inn og ut av sykehus, får massiv blodpropp som sender mange mindre propper til hjerte og lunger, men han overlever med ett nødskrik. Hjemme sitter jeg med hjertet i halsen. Pga covid var jeg stengt ute og fikk ikke delta på sykehuset før helt på slutten, når han var kommet til siste reis. Og vi var ikke der enda.
Vi klarte også å få covid, hele familien. Min kjære måtte legges inn å få hjelp og vi trodde da at det skulle bli det siste... Men nok en gang var han sterk og kom seg gjennom det.
Men på dette tidspunktet visste vi at tiden vår var kort. Han tålte ikke mer cellegift og kreften jobbet aggressivt og fort. Bare noen uker senere var smertene så store at vi ikke klarte å lindre dem hjemme. Han klarte ikke lenger å gå til badet. Planen var å dø hjemme, men vi var nok dårlig forberedt. Han måtte legges inn for å få riktig hjelp de siste dagene. De tre neste dagene på sykehuset er ett mareritt. Han fikk max dose morfin og fortsatt hadde han vondt. Han var forvirret og delirisk. Og legene ville ikke snakke med meg. Med svigerfar ved min side måtte vi kjempe for det ene og det andre for at det skulle være så komfortabelt som mulig for ham. Det er ikke sånn helsevesenet burde fungere. Mange var flinke og omtenksomme, men så er det noen få råtne, kalde epler som glemmer at det er mennesker de jobber med. Disse gjør ting vanskelig.
Etter 2 døgn ble vi overført til lindrende avdeling og endelig kom hjelpen vi trengte og jeg kunne senke skuldrene og puste litt. Det varte ikke lenge. Jeg fikk beskjed om at nå kan han dø når som helst. Så jeg måtte samle ungene og foreldrene. La dem se min kjære en siste gang. Hans eldste sønn bestemte seg for å bli der den natta, slik at jeg kunne dra hjem og sove noen timer. Det ble noen få timer før telefonen ringte. Jeg tror jeg var ute av senga før jeg rakk å svare. Fikk knapt på meg klærne før jeg var ute av døra. Jeg måtte ikke komme for sent.
Og det gjorde jeg ikke. Men noe var forandret med ham da jeg kom. Han hadde fått en ro over seg. Kroppen slappet av. Han hadde ikke vondt lenger. Han bare pustet. Noen få timer senere sovnet han stille inn, med familien sin omkring seg.
Min elskede har nå fått fred. Han har ingen smerte mer.
Han har satt dype spor etter seg og er savnet hver eneste dag. Sorgen er stor og vond og tung.
Hvordan kan livet fortsette?
