CONCHOTOMI - reduksjon av nesemuslinger

Da var jeg omsider ferdig med operasjonen min og det er gått 2 uker.
Jeg forsøkte å lese litt om dette på nettet og visste i grove trekk hva jeg gikk til før operasjonen.
Men det var MYE værre enn forventet!!
Hadde jeg vært klar over det på forhånd, så vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde gjennomført det.
En fødsel er faktisk mindre skremmende, men det er kanskje fordi jeg har litt ekstra angst når det gjelder munn og nese og redsel for å ikke få puste.

Jeg har tidligere skrevet litt om denne operasjonen og forventningene til den.
Siden det er lite å finne om andres erfaringer ETTER operasjonen på nettet så har jeg valgt å lage ett nytt innlegg angående dette.
Ikke for å skremme, men for at andre som eventuellt skal gjøre det samme tenker seg om to ganger og vurderer om det finnes andre muligheter FØR de gjør dette.
Jeg skulle virkelig ønske at nesespray var ett reseptbelagt produkt.
Ikke fordi jeg legger skylden på nesesprayen, for man vet ikke om dette er forårsaket av nesesprayen eller om det ville skjedd uansett.
Men det jeg vet er at hadde sprayen vært reseptbelagt så hadde jeg gått til legen for 10 år siden og klaget på tett nese. Jeg ville ikke hatt muligheten til å selvmedisinere meg med noe skadelig i 10 år. Legen ville nemlig sendt meg til øre-nese-hals-spesialist på ett tidlig stadium.
På ett tidlig stadium kan denne tilstanden kontrolleres med kortison-spray. Enkelte vil kanskje måtte leve med denne sprayen og derfor likevel velge operasjon. Men jeg ville valgt sprayen om jeg hadde visst alt dette for 10 år siden.

Da jeg kom inn på avdelingen var jeg full av angst, noe som er ganske naturlig vil jeg si.
I tillegg var jeg pottetett siden man ikke kan bruke nesespray før operasjonen.
Først var jeg inne hos en snill dame som tok pusteprøve for å sjekke hvor tett nesa var.
Og deretter sprayet hun nesespray i nesa mi! Jeg ble så glad jeg kunne kysset henne!!! Endelig skulle jeg få puste normalt igjen, iallefall en liten stund.
Etter at sprayen hadde virket ble det ny pusteprøve som selvfølgelig visste mye større åpning, men jeg var fortsatt litt tett. Ingen tvil om at her måtte det operasjon til... *sukk*

Så var det å sette seg på venterommet og tvinne tommeltotter og kjøre pepp-talk på seg selv for å hindre føttene i å legge på sprang ut av sykehuset.
Plutselig var det for sent, der kom en ny dame for å hente meg..!
Skjelvende snublet jeg meg inn og ble plassert i en seng.
De forklarte at først skulle jeg få beroligende, og så satte de en solid dose stesolid.
Det tok ikke lang tid før skuldrene begynte å senke seg. Endelig var det ikke SÅÅÅ skummelt lenger.
Men så skulle de begynne å bedøve nesa.
10 STORE bomullspinner duppet i bedøvelse ble stappet opp i nesa.
Det gjorde vondt, det prikket og det stakk til å begynne med, men det roet seg ganske snart.
Temmelig ubehagelig var det likevel med alle disse pinnene som stakk ut.
15 minutters ventetid. Mens sykepleieren gikk å småpratet med meg. Innimellom slet jeg litt med å fokusere og syntes jeg kunne se 2 av henne. Men så gikk det over like fort igjen, så kanskje jeg bare innbilte meg det?
Vel, skikkelig snakkesalig ble jeg iallefall, så tror jaggu damen fikk vite alt om familien min på den korte tia.

Så kom den skumle legen med de snille øynene tilbake. Han var nok bare skummel fordi jeg VISSTE hva han skulle gjøre med meg....
Bomullspinnene ble tatt ut og nå skulle han sette bedøvelse med sprøyte langt inni nesa på meg.
Hutremegtu!! Det var grusomt!! Vondt gjorde det også, til å begynne med. Og noe av væsken rant ned i svelget mitt så halsen ble også bedøvet. Plutselig var det veldig vanskelig å svelge, og jeg bestemte meg for at nå måtte jeg bare konsentrere meg om å puste med munnen, så ville det hele være ferdig i løpet av noen minutter.
Så fort bedøvelsen hadde virket gikk han inn i nesen og jeg hørte noe som knakk. Deretter kom det ett skikkelig knasende klipp! Og vips så var det ene neseboret ferdig.
Jeg klarte fortsatt og puste.
Så gjorde han det samme på den andre siden. Lyden er ubehagelig ekkel, men man må bare lukke ørene så godt man kan. Nesemuslingene han dro ut var nesten like lang og nesten like tykk som lillefingeren min!!

Nå skulle tampongene inn i nesa. Endelig, nå er jeg snart ferdig, tenkte jeg.
Og idet han stappet den første tampongen inn eksploderte hodet mitt i smerte og halsen fyltes raskt med blod. Jeg klarte ikke å svelge pga bedøvelsen og hørte bare gurglelydene fra meg selv.
Idet jeg forsøkte å reise meg får å få blodet ut av munnen holdt de hodet mitt fast.
Til slutt mistet jeg kontrollen og spydde blod utover.
DA fikk jeg lov å sette meg opp. Brekninger og hiksting etter luft, mens jeg forsøkte å lytte til sykepleierens beroligende stemme mens hun instruerte meg i hvordan jeg skulle klare å roe meg ned.
Og mens alt dette sto på fortsatte legen å stappe tamponger opp i nesa mi...
Tårene trillet og det hele var grusomt. Men heldigvis var det ikke vondt lenger.
Så fort tampongene var på plass fikk jeg en ny dose stesolid for å klare å roe meg ned.
Er man stresset og har høyt blodtrykk og angst så vil man nemlig blø mer, så det var viktig å få roet meg ned.

Etter en liten stund klarte jeg å puste rolig og tenke litt klarere.
Jeg ble liggende der en stund før jeg skulle flyttes i hvilestol på ett annet rom.
De fleste klarer å gå på egne ben da, men jeg var så svimmel og ør at jeg ble kjørt ut.
Der fikk jeg en bolle med isbiter, ett glass vann, ett bekken og masse papir.
Både telefon med spill og en skikkelig god bok hadde jeg med meg, for jeg visste jeg måtte være en stund under observasjon etter operasjonen, men jeg var rett og slett så dopet at jeg klarte ikke å lese.
De to første timene satt jeg og suttet på bittesmå isbiter og stirret tomt ut i rommet.
Jeg fikk sendt ett par sms til samboeren min, men jeg tror jeg brukte veldig lang tid på å skrive dem....

Da bedøvelsen begynte å gå ut og jeg omsider klarte å svelge igjen kom sykepleieren med mer smertestillende. Takk og pris for det. De første dagene trengte jeg virkelig smertestillende!

Så fikk jeg beskjed om at tampongene skulle sitte i nesa i 2 dager!! Og så jeg som var forberedt på 1 dag!!
Herregud!! Marerittet mitt fordoblet seg!!
Jeg hadde ikke sovet mer enn ett par timer natta før operasjonen.
Og natta etter operasjonen fikk jeg heller ikke sove.
Med en gang jeg duppet av så lukket jeg munnen og forsøkte alt jeg kunne å puste med nesa, for så å bråvåkne av følelsen av å kveles. Den dumme hjernen min klarte ikke å tenke langt nok til å puste med munnen når jeg sov. Etter å ha forsøkt i ett par timer gav jeg opp og sto opp.
Denne natta ble det mange såpeserier på tv!

Så fort avdelingen på sykehuset åpnet så ringte jeg ned og tryglet om å få lov å dra ut tampongene.
Man får nemlig velge om man vil ta dem selv eller dra inn til sykehuset og la legen gjøre det.
Jeg liker å ha kontrollen selv, så jeg hadde så absolutt ikke tenkt meg tilbake til sykehuset.
Etter å ha forklart hvordan jeg slet med å puste og spise osv osv og sikkert overdrevet litt også så fikk jeg klarsignal til å fjerne tampongene på kvelden. Under tilsyn av en annen voksen i tilfelle man svimer av.
Jeg tror jeg tellte timer og minutter og sikkert sekunder også for å få disse greiene ut av nesa mi.

Så fort tiden var inne dro jeg dem ut. Det var ingen enkel jobb. De hadde allerede begynt å gro fast og det gjorde vondt og de satt veldig hardt. Men med en god porsjon tålmodighet, stahet og masse saltvann så fikk jeg dratt dem ut.
Deretter satt jeg å blødde over vasken i 2 timer. Da det endelig sluttet var jeg skikkelig lei!!
Men alt hadde gått nøyaktig slik sykepleieren hadde beskrevet det og alt var normalt, så jeg var ikke redd.

Endelig kunne jeg puste!!! Ah så deilig en følelse!!
De neste 2 ukene ble det masse ro og hvile. Brå bevegelser, trapper og andre anstrengelser startet nemlig blødningene igjen. Det er også heeelt normalt.
Saltvannskyllinger minst 3 ganger daglig den første uka for så å trappe gradvis ned den første måneden.
Og den saltvannsskyllinga ble jeg raskt avhengig av.
Å snufse eller snyte hadde jeg nemlig forbud mot, men jeg forsøkte jo likevel. Litt forsiktig. Og det gjorde vondt!!! Så beste måten å få blodrester o.l. ut av nesa på var å skylle godt med saltvann. Noe som også renser sårene og hjelper dem å gro.

Nå, 2 uker etter operasjonen, har jeg nesten ingen blødninger lenger.
Jeg puster godt med nesa UTEN nesespray!!!
Svimmelheten som også plaget meg den første uka har gitt seg.
Men var det verdt det?
Jeg vet ikke helt enda, men jeg tror det.
Jeg kan ikke huske sist jeg pustet så lett med nesa og det er deilig å slippe å alltid ha nesespray i hånden.
Men dette var tøft for meg.

Nesespray burde ABSOLUTT være reseptbelagt!!
Og alle dere andre som er avhengig bør gjøre alt dere kan for å slutte selv.
Gå til legen og be om hjelp.
Det finnes løsninger før det går så langt som det gjorde for meg.
Jeg ville gjort alt for å slippe denne operasjonen idag, selv om jeg vet det var nødvendig og fornuftig.
Og med tid og stunder så kommer jeg sikkert til å være glad for at jeg klarte å gjennomføre det.