mandag 25. april 2016

Skje-teorien

(Forfatter ukjent)



Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp.

Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?».

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født.
Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.
Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon - nyt og vær glad for hver eneste èn :)

Ukjent forfatter.

søndag 21. februar 2016

JEG HAR MISTET ALLE VENNENE MINE

JEG HAR MISTET ALLE VENNENE MINE, GRUNNEN ER GOD...


Jeg har en usynlig sykdom.
Noen dager er bra, mens andre dager er  ille.
Jeg er lei av å måtte forklare meg og forsvare meg.
Jeg er like verdifull nå som før jeg ble syk.
Jeg vet jeg ikke blir frisk 
og jeg vet ikke om jeg noen gang 
blir den jeg var.
Døm meg gjerne fordi du ikke forstår,
men hold det for deg selv.
Selv om du kjenner noen som har opplevd noe, 
betyr ikke det at du vet hvordan JEG har det.
Jeg velger å se frisk ut på mine gode dager.
På mine dårlige dager ser du meg ikke.

Da jeg leste denne bloggen var det som om den var skrevet om meg og jeg visste jeg måtte dele den. Les hele bloggen her; Fem hjerter.

onsdag 17. februar 2016

Drittlei....

Er så lei....
Drittlei smerter....
Drittlei av folk som tror du faker alt som ikke er synlig....
Drittlei medisiner av alle slag.... og farger....
Drittlei kroppen min...
Drittlei av å være meg...
Skulle ønske jeg var deg.
Du som er i full jobb
Du som trener flere ganger i uka
Du som er våken og opplagt
Du som har sosialt overskudd
Du som ser så glad ut
For du har vel ingen skjulte sykdommer vel?
Skulle ønske jeg var deg.....

onsdag 19. november 2014

PÅRØRENDE

Vi har alle opplevd å være pårørende i en eller annen situasjon som er vanskelig.
Det kan være seg pårørende for en kreftsyk, for et barn med spesielle behov, for foreldre med demens, for personer med kroniske sykdommer og mye mye mer.

Men sjelden hører vi om når de pårørende blir ivaretatt. All vår fokus går til den syke.
Sjelden husker vi å spørre hvordan den pårørende har det i denne situasjonen.
Men hva skulle vi syke gjort uten de pårørende ved vår side?
De er våre venner, våre partnere, vår familie, vår trygge støtte i gode og onde dager.

Idag handler ikke mitt blogginnlegg om meg, men ett brev fra min kjære.
Det er personlig. Det er vondt og godt på samme tid, og jeg er så utrolig takknemlig for å ha ham ved min side.
Det handler også om alle andre som er pårørende i en vanskelig situasjon, og jeg vil på vegne av oss syke takke dere alle for at dere stiller opp og er tilstede. Dere er gull verdt!! 

BREV:

Jeg er pårørende til ei med kroniske plager.
Det er utrolig få som snakker  og tenker på  oss som må leve med en partner som har kroniske smerter. 
Hvor ingen dager er like. Eller det er vel kanskje å ta litt hardt i. 

Det jeg mener er hvor få dager som er gode. Hvor vi kan gjøre felles ting uten at partner må fylle kroppen med smertestillende bare for å komme seg opp av senga.

Mitt forhold startet for ca 7 år siden. Hun var ei aktiv jente i full jobb, alene mor og trente regelmessig. Jeg er en som tilbrakte meste parten av livet mitt i naturen, og hun delte mye av de samme interessene.  Hun er en perfekt dame tenkte jeg. Vi flyttet ganske kjapt sammen. Reiste på turer og utforsket livet. Alt var så rosenrødt. 

Men så begynte marerittet. Hun ble gradvis dårligere, sykmeldte seg fra jobb, slet med å komme seg opp av sengen. Og humøret ble etterhvert  uholdbart. Hver dag  ble en ny utfordring. Hvilket humør var hun i når jeg kom hjem fra arbeid? Hadde hun kommet seg opp av sengen ?   

Mitt liv besto nå av å arbeide fult. Komme hjem for å vaske, gjøre forefallende arbeid. Kun for at min kjære skulle slippe å få mer vondt i kroppen. 
Dette er en selvfølge for meg, og jeg klager ikke på at jeg gjorde dette. Er man glad i noen, så gjør man absolutt alt for at partneren skal få 5 min smertefri.  
Heldigvis snakket vi om alt. hun innså ganske så fort at hun var irritabel og tålte veldig lite bråk og besøk  og at dette gikk utover familien.

Etter utallige turer til lege, røntgen , utredninger osv osv så livet veldig mørkt ut. Hun ble mer og mer deppa. Ble liggende lengre og lengre i senga kun for å tygge store doser med smertestillende. En sjelden gang kom hun seg opp av sengen. Da ville hun igjen skulle gjøre ting for å glede meg. Kanskje gjøre husarbeid så jeg slapp dette når jeg kom hjem fra arbeid. Men som det alltid går når hun prøvde seg med slike vanlige sysler, ble hun liggende enda dårligere i senga...

  Etter noen år med disse utfordringene med å liste seg på tå, passe seg for hva en sa begynte hun heldigvis med LDN. Det gikk ikke mange dagene før hun spratt opp av senga uten å ta ei bøtte med smertestillende.  Hun er etter et års tid med LDN blitt mye bedre. Hun har selvfølgelig fortsatt noen dager som er ille, men ikke på samme måte som tidligere. 
Så vi nyter tiden vi har sammen nå, for sykdommen ligger i bakgrunnen og vil nok snike seg frem igjen en dag.

Min konklusjon er at det å være en pårørende til en kroniker er ikke en dans på roser. 
Vi har ikke de samme smertene, men vi føler vår smerte ved å se at den man er glad i har det så vondt. 
Det tærer på psyken å ikke vite hva som skjer. Slitsomt å ikke kunne planlegge aktiviteter for så ofte avlyses de på grunn av dårlige dager.  
Men jeg vet med meg selv, at jeg alltid vil stå ved min samboer sin side i tykt og tynt og føle hennes smerter på min måte.

Hilsen pårørende



torsdag 23. oktober 2014

Men du ser da godt ut iallefall!!

En setning til fryd og forargelse for en kroniker.
Jeg får høre den støtt og stadig og jeg vet ikke om jeg skal tolke den positivt eller negativt til tider.
Inni meg freser det når jeg hører den...
For på mine dårlige dager ser du meg ikke!!
Dessuten kan man skjule mye med sminke og riktige klær.
Men jeg er sikker på at de som sier den egentlig mener det godt....

Mitt svar blir vanligvis at usynlige sykdommer synes ikke utenpå....
I håp om at dette får vedkommende til å tenke litt.
Men neste uke er samme person tilbake igjen.
"Ååååå så godt du ser ut!!"

Hadde jeg fått valget mellom å være stygg og frisk fremfor å se godt ut og være kronisk syk, så trenger jeg ingen betenkningstid før jeg sier at jeg vil være frisk, uansett hvilke ulemper jeg måtte bytte med.

Men alle vil jo se bra ut, så vi steller oss for å vise frem vår beste side før vi går ut døra,
Dette er viktig for selvbildet, selvfølelsen, ære og stolthet.
Innsiden gjemmer vi.
Og når vi møter bekjente så er standardspørsmålet:
"Hei!! Hvordan går det med deg?"
I mitt stille sinn skulle jeg ønske at folk sluttet å spørre om det,
for alle forventer at du skal svare at
" Joda, alt går så bra atte! "
selv om det ikke er sant.
Og jeg liker ikke å lyve, dessuten, hva tror folk om meg om jeg sier at jeg har det bra?
Jeg klarer ikke å jobbe særlig mye pga sykdommene mine og dermed må NAV hjelpe til med å sette maten på bordet. Så da kan jeg jo ikke si at jeg har det bra?!
For hadde jeg hatt det bra så kunne jeg jobbet 100% og deltatt i alle samfunnets aktiviteter!

Siden jeg ser så bra ut så tror vel folk at jeg snylter fordi jeg er lat da?
At jeg ikke gidder å jobbe og heller foretrekker å se livet suse forbi mens jeg har trukket dyna over hodet?
Så jeg svarer vanligvis at det går litt opp og ned. Eller at det er noen dårlige dager og noen gode.
Og du ser at folk blir forfjamset og nervøse over svaret og vet ikke hvor de skal feste blikket eller gjøre av hendene sine.
Og det er da det kommer; " Men du ser iallefall godt ut!!"

Dersom du ikke sier det til en som har vært eller er i samme båt da.
Da får man forståelse og kanskje en klem også.
Og det er vel nå alle dere friske blir provoserte og sinna på meg fordi jeg sier at dere ikke forstår.
Jada, jeg vet det finnes unntak blant dere. NOEN av dere forstår.
Men de fleste av dere gjør ikke det.
De fleste av dere kommer med masse misforstått empati, noe vi ikke trenger.
Forståelse og aksept for en vanskelig situasjon er alt vi ber om. :)

Og så har du de av dere som kommer med massevis av dårlige råd, som dere er helt sikker på at vil gjøre oss eller meg frisk.
Bare gjør sånn eller sånn. Spis det eller det.
Tror dere ikke vi har prøvd alt? Tror dere ikke legene har prøvd å finne den beste behandlingen de kan tilby oss? Tror dere ikke pasientforeningen ville sørget for at vi ALLE fikk nyte av det gode rådet dersom det kunne helbrede en ellers uhelbredelig sykdom?
For det er mange tusener av oss over hele verden.
Det sitter forskere i mange forskjellig land som i åresvis har forsøkt å finne svaret på denne gåten.

Men vi er uhelbredelig, kronisk syke. Sykdommen er usynlig for de fleste.
Vi lærer oss å akseptere vår tilstand og lærer oss å leve med det.
Kan du lære deg å leve med kronisk syke i samfunnet?
Kan du akseptere oss?

torsdag 9. oktober 2014

Oppfølgelse av tidligere innlegg om CONCHOTOMI

Dette er ett innlegg mange har lest og som jeg har fått mange henvendelser om, både i kommentarer her og på mail, så en oppfølgning er vel på sin plass. :)

Mange er blitt skremt av innlegget mitt.
Det beklager jeg virkelig, men det var altså en veldig skremmende og forferdelig opplevelse for meg.
Likevel kan jeg nå si, etter nesten 2 år med åpen, luftig nese;
JA, JEG HADDE GJORT DET IGJEN!!
Det vil si,om det hadde vært min eneste mulighet og alternativet var ett liv med otrivin limt fast i hånden... :)

For nå har jeg ikke hatt tett neste på 2 år og det er deilig!!
Vel, selvfølgelig blir jeg, som alle andre, litt tettere ved forkjølelse, men det teller ikke.

Det er også en annen ting jeg har merket meg, og det er at dersom jeg hadde åpnet øynene noen år tidligere, tatt bort skyggelappene og innrømmet at jeg hadde ett problem jeg måtte søke hjelp for, så hadde jeg sannsynligvis slippet unna med ett mindre inngrep enn det jeg hadde.
Og så hadde jeg kanskje fått laseroperasjon eller radiobølge.
Utifra de kommentarene som er kommet om disse operasjonene, så høres de iallefall bedre ut enn min opplevelse.

Samtidig må dere også huske, som jeg har skrevet i innlegget om denne operasjonen:
"Da jeg gikk inn var jeg full av angst....."

Når man har angst så stiger blodtrykket. Høyt blodtrykk fører til at man blør mer.
At jeg i tillegg er en kroniker med mye smerter, så husker jeg ikke om jeg tok smertestillende før operasjonen eller ikke, men om jeg så hadde så ville det også ført til en økt blødning.

Jeg opplevde noe liknende ved øyelokkoperasjon.
Full av angst, jeg fortalte at jeg var redd, men de bare sa at dette går så fint så.
Det var ikke før etter legen hadde tatt første snittet at han forsto hvor redd jeg var og det rett og slett utifra blødningen han ikke fikk stanset.
Nå hadde jeg en meget flink og erfaren øyenlege, så han pratet meg rolig og fikk dempet angsten og når den var borte stoppet blødningen også.
Resten er en annen historie, men konklusjonen er:
Er du redd så si ifra tydelig nok slik at du får noe å roe nervene på.
Får man roet angsten så har man også forebygget ubehagelige opplevelser i forhold til blant annet uønskede blødninger.


Avslutningsvis så tok jeg ett kjapt regnestykke idag på hva jeg har spart, eller hvor mye penger otrivin har gått glipp av: kr. 5300,-!!!!!
Jeg har altså spart ca kr. 5300,- de to siste årene takket være denne operasjonen.

Mer skremmende er det vel at jeg brukte nesten kr. 30 000,- på otrivin de siste 10 årene før operasjonen.......

tirsdag 14. januar 2014

Min personlige erfaring med LDN - Lav Dose Naltrexat

Som jeg har blogget om tidligere så fikk jeg, som mange andre, sett programmet "Mitt lille land" på TV2, der de fortalte om medisinen LDN og dens mirakuløse virkning på bl.a. autoimmune sykdommer.
Lista over hvilke sykdommer den kan virke på er så lang at det virker for godt til å være sant.
Men jeg vet altså nå, etter å ha lest alt jeg kommer over om denne medisinen i flere måneder, denne virker faktisk på flere sykdommer og tilstander enn det som hittil er oppgitt!!
Dette vet jeg etter å ha lest og fulgt med på andres erfaringer, når de desperate etter løsninger har valgt å forsøke denne.
Veldig ofte dreier dette seg om smertepasienter, og hvorfor de kan ha virkning på LDN er faktisk ganske logisk når man vet hvordan den virker.
Men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her, jeg har skrevet mer detaljert om LDN og dens virkning og bruk tidligere, så dere som ønsker å vite mer faktaopplysninger kan lese om det i mitt andre innlegg her på bloggen: LDN- lav dose naltrexon.

Da jeg bestemte meg for at jeg skulle forsøke denne medisinen var det første bud å skaffe seg mest mulig informasjon for så å legge det hele frem for legen i håp om å få den riktige resepten.
Siden svært mange fortalte om problemer med å få resept så forberedte jeg meg på kamp.
Og joda, fastlegen min var enig han, dette burde jeg forsøke. Slik min situasjon var hadde jeg ingenting å tape på dette. Men han ønsket at jeg diskuterte det med revmatologen min først.
Vel, så ble det å ringe revmatologisk da, men der hadde de allerede hatt en telefon-storm angående det samme, så der ble jeg stoppet temmelig kjapt.
Det hadde ingen hensikt å ta dette opp med revmatologen siden sykehusets ledelse allerede hadde bestemt seg for at deres leger ikke skal behandle pasienter med LDN....

En smule oppgitt returnerte jeg til fastlegen, siden han var positiv til behandlingen.
Kanskje jeg kunne få resept av ham.
Men neida, da hadde legekontoret hatt møte og etter anbefalte retningslinjer fra legemiddelforeningen så hadde de bestemt seg for at ingen av deres leger skulle skrive resepter på LDN.
(Dette har jeg hørt at flere legekontorer har sagt, men legemiddelforeningen nekter imidlertid på at slike avtaler er gjort)
Legen min var likevel utelukkende positiv og ba meg skaffe resept på annet vis, så skulle han følge meg opp.

Ja, fortsatt er ikke håpet ute. Det finnes flere muligheter.
Man kan velge å bytte fastlege til en som skriver ut, det er nemlig flere leger som skriver ut resept på LDN, og jeg har fått flere navn i mitt distrikt via bekjente i LDN-grupper på facebook.
Men for meg er det ikke ett alternativ å bytte lege.
Jeg har idag sannsynligvis en av de beste fastlegene i mange mils omkrets.
Han har vært fantastisk for meg opp igjennom årene og jeg vet at mange har ønsket seg han som lege, men han har vært fullbooket i mange år nå.
Han har ett meget godt rykte på seg og jeg har til dags dato aldri hørt om noen som har kritisert ham.
Dessuten er det ikke enkelt å finne en god lege man kommuniserer og samarbeider godt med idag.
Og når man er kronisk syk så er det meget viktig å ha en god dialog med legen og at man får den behandlingen man trenger.

Så hva gjør man når man ikke vil bytte lege?
Tja... man kan absolutt gå til privat-klinikk. De fleste private klinikker skriver ut LDN såvidt jeg har forstått.
Men en time hos en lege der koster fort kjappe 2000,- for en 10-15 minutters samtale.
Det har jeg forsøkt før, og uten å være garantert å få den hjelpa jeg trenger tar jeg ikke den sjansen.
Nav sender ikke så mye penger at jeg har råd til å sjanse bort 2000....

Så da ble det løsning nr 3. Skaff en lege i utlandet.
Dermed skaffet jeg meg rett og slett en lege i Skottland. En meget trivelig sådan. Jeg fikk oversendt kopi av journalen og kommuniserte via mail og telefon.
Han hadde lang erfaring med behandling med LDN og også god erfaring på mine sykdommer.
Så fikk jeg en resept på LDN, som han leverte til ett apotek i Skottland. Der logget jeg inn og betalte og så sendte de medisinen i rekommandert post.

Da medisinen endelig kom noen uker etter var jeg meget spent og meget håpefull samtidig som jeg forsøkte å være realistisk og forberede meg på at i værste fall ville det ta opptil ett år før den virket, eller at den rett og slett ikke ville virke i det hele tatt.
Jeg informerte fastlegen min om hva jeg hadde bestemt meg for og fikk støtte derfra.

Første natta merket jeg ikke noe, men jeg hadde en lett hodepine dagen etter, noe som er helt vanlig.
Utover dagen fikk jeg en økt uro i kroppen. Ingen forandringer hva smerter angår.
Jeg har lenge slitt med veldig urolige bein, og sover også urolig om natta.
2. natta sov jeg lite og ble derfor også veldig trett utover dagen.
Men 3. natta sov jeg. Og så våknet jeg nesten uten smerter om morgenen.
For første gang på flere år våknet jeg UTEN å være full av smerter i kroppen!!!!!!
Jeg kunne lett stå opp av senga, noe som vanligvis ikke har vært mulig!!
Jeg trengte ikke å starte dagen med smertestillende!!! Kjære tid så deilig det var!
Jeg kunne nesten ikke tro det selv.
Utover dagen kom smertene sigende, men det var for meg ubetydelig, jeg hadde fått en god start på dagen.
Det å få lov å våkne uten å ha så vondt at tårene spretter når man beveger seg, ja det var nesten som å komme til himmelen!!

Og slik fortsatte det i dagene fremover. Smertene ble mindre og mindre. Den ene betennelsen etter den andre forsvant. Noen symptomer forværret seg i 3-4 dager før de så ble mye bedre.
Det virket som om medisinen tok for seg den ene tingen først og fikset den før den gikk videre til ett annet problem og fikset det.
Hjernetåka lettet omsider. Hodepinen forsvant. Jeg ble mer våken og mindre sløv.
Selvfølgelig blir man litt sløv når man går på sterke smertestillende år etter år.
Men nå kunne jeg faktisk bare legge pillene i skuffen. Ikke fikk jeg ett eneste snev av abstinenser heller til tross for flere år på sterke smertestillende.
Av og til måtte jeg ty til paraset eller ibux, men det er så bagatellmessig i forhold til det smertehelvetet jeg hadde levd i i så mange år, så det betyr ingenting.

Mine urolige føtter ble rolige. Jeg fikk en helt annen nattesøvn, en mye roligere søvn som også gav meg mer hvile enn jeg var vant til. Før jeg begynte med LDN var jeg ofte oppe å gikk om natta, av og til både 2 og 3 ganger for å løse opp en stiv og smertefull kropp. Endelig kunne jeg sove hele natta!!!
Jeg forsøkte å tenke tilbake om når det skjedde sist, men det er så lenge siden at jeg ikke kan huske det...

Dag 15 på LDN våknet jeg faktisk uten å ha smerter i det hele tatt!!
Dette var en kjempeopptur for meg både psykisk og fysisk.
Jeg ble gladere og sterkere på alle måter. Jeg kunne gjøre mer hjemme. Konsentrasjonen min ble mye bedre.
Hukommelsen ble bedre. Jeg ble mer utholdende.

Nå har jeg brukt LDN i 8 måneder.
Jeg har fått ett nytt liv!!
Jeg er på tur tilbake i jobb. Vel å merke bare 2 dager i uka, men planen er å øke gradvis å se hva jeg klarer.
De første 3 månedene har vært fyllt med oppturer og nedturer.
Jeg møter stadig på ting jeg er sikker på at jeg klarer, men så viser det seg at kroppen fortsatt er for svak og jeg må be om hjelp eller la andre overta.
Men andre ganger så klarer jeg litt mer enn jeg hadde trodd selv.
Utfordringene og prøvelsene står i kø og jeg trenger lang opptrening etter 5 år hvor jeg har vært ubrukelig og veldig mye sengeliggende.
Men jeg skal komme meg tilbake i jobb.
Jeg blir nok ikke 100% frisk. Sykdommen ligger å lurer i bakgrunnen.
Jeg har gode perioder og dårlige perioder. Men aldri så ille som det var før LDN. Og aldri så smertefullt som det var før LDN.
Nå lærer jeg kroppen min å kjenne på nytt. Finner ut hva jeg klarer og ikke klarer. Pusher på for å klare litt mer, men kan ikke pushe for hardt for da ender jeg med å gå 3 skritt tilbake.
Og jeg vil ikke tilbake, jeg vil frem. Og med min nye bestevenn LDN så er livet mitt blitt mye bedre og mye mer verdifullt.

Jeg er veldig takknemlig overfor de som sto frem på Tv2 i "Mitt lille land".
Jeg er også utrolig takknemlig for all støtte, råd og tips jeg har fått av personer i samme båt på facebook.
Uten gruppene og noen å snakke med hadde jeg aldri kommet dit jeg er idag.
Så tusen takk alle sammen!!