Jeg var en gang kronisk optimist.... Nå har jeg begynt å miste optimismen...

Etter årevis med sykdom så begynte den ene følgesykdommen etter den andre å komme. Lista mi er nå så lang at nye leger måper litt når de hilser på meg og titter i journalen min. "Du har jaggu nok å stri med..." Ja, det er nok, det var nok for lenge siden. Kreftene er nesten borte. Energi er blitt ett fremmedord. Smerter er hverdagen. Jeg er sliten...veldig sliten.

På toppen av det hele ble min mann diagnotisert med kreft. Og ikke bare en variant, men to!! Den ene helbredelig og den andre uhelbredelig. Han lever på lånt tid. Faktisk, nå i skrivende stund er han på overtid. Hvor lang tid han har igjen vet vi ikke. Vi vil ikke vite. Vi prøver å leve så godt vi kan, så mye vi klarer, hver dag. 

Vi hadde så mange planer, ting vi skulle gjøre, steder vi skulle oppleve, mennesker vi skulle treffe. Men nå med århundrets pandemi rundt dørene så er man så godt som parkert hjemme, med minimal kontakt med andre mennesker. 

Våre sykdommer har mange likhetstrekk, smerter, fatigue, en uendelig mangel på energi, problemer med fordøyelsessystemet, trøbbel med slimhinner, hud osv osv. Begge opplever å bli sveket av vår egen kropp.... Til og med revmatologen sammenlignet oss og avsluttet med at jeg skulle være glad fordi min  sykdom ikke er dødelig. Jeg vet ikke helt om jeg er enig med ham, noen ganger skulle jeg ønske det hadde en slik utgang, da ville det iallefall tatt slutt en gang.

 Vi forsøker begge å være sterk for den andre. Forsøker å skjule dårlige dager, biter tenna sammen og gir litt til så den andre ikke skal bekymre seg eller se at man ikke har det helt bra.Tankekjøret er endeløst. Ventesorg gjemmes bort i en krok og fornektes. Hans største bekymring nå er hvordan det skal gå med meg når han ikke er her mer. Han tilrettelegger langsiktig i huset og med alle andre ting han kan komme på. For meg er det en kommende tid jeg ikke vil tenke på. Livet uten ham er ikke noe jeg ser frem til. Jeg håper istedet på ett mirakel. At legene har tatt feil. At det skal dukke opp en behandling som snur hele situasjonen, håper på at han skal få mange år til. 

Det ser ut som at noen mennesker får "alt" å slite med, mens andre danser gjennom livet uten problemer. Jeg vet det finnes folk som har det mye værre enn oss. Likevel synes jeg vi har fått mer enn nok. Hva har vi gjort for å fortjene dette? Livet er urettferdig